Sider

tirsdag 14. april 2015

Velkommen!


Hvordan kan vi vite at Gud virkelig eksisterer?
Hva er det som får deg til å tro eller ikke tro på Gud?
Er det bare som et resultat av oppdragelse, oppvekst, skole, utdanning, venner eller media du har kommet fram til din tro?

Uansett hva du tror, så finnes det mange argumenter der ute, både for og i mot det du tror.

Det som er viktig her er at du...
1. er bevisst på ditt eget verdensbilde. (Hvordan ser du på verden?)
2. at du gransker ditt eget verdensbilde, og finner ut hvilke konklusjoner om livet det fører til, og om det stemmer med virkeligheten.

Gjør du dette, vil du komme til samme konklusjon som meg: Det Kristne verdensbilde er det eneste riktige.

Og hva har det å si for våre liv?

1. Vi har en Skaper, som har gitt oss fri vilje.
2. Våre valg har evige konsekvenser.
3. Vi er alle syndere.
4. Troen på Jesus, er eneste veien til frelse.

Innhold

.

onsdag 31. august 2011

Tradisjonelt Gudsbevis 3



Ontologisk argument:

Alvin Plantingas versjon av argumentet.

La oss først definere noen ord og uttrykk:

"Mulige verdener": Med dette merer vi ikke en planet eller et univers, men heller en komplett beskrivelse av virkeligheten, eller hvordan den kan forestilles å være. Det at "Gud eksisterer" er sant i en komplett beskrivelse av en mulig verden. Eller i en mulig verden er "Ole Olsen" statsminister i Norge... osv.

Vi forestiller oss Gud som et "maksimalt stort vesen".
Dette inkluderer allvitenhet, allmektighet og moralsk perfeksjon.
Et maksimalt stort vesen eksisterer i alle mulige verdener.

Så argumentet går som følger:

1. Det er mulig at et maksimalt stort vesen eksisterer.

2. Hvis det er mulig at et maksimalt stort vesen eksisterer, så eksisterer et maksimalt stort vesen i en mulig verden.

3. Hvis et maksimalt stort vesen eksisterer i en mulig verden, så eksisterer det i alle mulige verdener.

4. Hvis et maksimalt stort vesen eksisterer i alle mulige verdener, så eksisterer det også i den virkelige verden.

5. Derfor eksisterer et maksimalt stort vesen.




En annen versjon av argumentet:


1.      Gud er “det største vesen som kan forestilles” (definisjon)

2.      Gud eksisterer i forståelsen men ikke i realiteten.

3.      Eksistens i realiteten er større enn eksistens kun i forståelsen.

4.      Et vesen med guds egenskaper pluss eksistens i realiteten kan forestilles.

5.      Et vesen med guds egenskaper pluss eksistens i realiteten er større enn gud (2, 3).

6.      Et vesen større enn gud kan forestilles (4, 5).

7.      Det er feil at et vesen større enn gud kan forestilles (1).

8.      Derfor, er det feil at Gud eksisterer i forståelsen men ikke i realiteten (2, 6, 7).

9.      Gud eksisterer i forståelsen.

10.  Gud eksisterer i realiteten (8, 9). 

lørdag 4. juni 2011

Er tankene våre bare kjemiske prosesser?



I et naturalistisk/ateistisk verdensbilde består vår selvbevissthet og tanker (sinn) bare av fysiske elementer.

Dette kan i utgangspunktet høres ganske fornuftig ut, da det eneste vi finner når vi undersøker en hjerne, er jo fysiske ting. (nerveceller, partikler, atomer...)

Men vi finner ingen tanke der. Hvor er den? Kan du ta en tanke og sette den i kjøleskapet? Nei. Tanker er mentale og immaterielle. Hva ligger bak den fysiske hjernen?

Forskjellen på våre immaterielle tanker og vår fysiske hjerne, er et stort problem for naturalismen/ateismen.

Er all tanke og sinn bare kjemiske prosesser? F.eks, kan mening og informasjon i en bok bare forklares ut ifra fysikken og kjemien til papiret og blekket? Har mening og tanke fysiske og kjemiske egenskaper som andre fysiske fenomen?

Hvis noen leter etter et ord ("jeg har det på tunga..."), hvem er det da som leter?

Hvis noen hadde spurt deg, "Hvor i kroppen din oppsto den tanken"?, ville du trodd han/hun var sprø, fordi mentale prosesser opptar ingen plass. Tanker og hjerneaktivitet henger sammen, men de er ikke identiske. Vi vet noe om mentale prosesser, men ikke på samme måte som fysiske prosesser, fordi tenkeren har en priviligert adgang til sine egne tanker.

Mentale prosesser presenterer seg selv, som betyr at vi er klar over dem umiddelbart og direkte i vår bevissthet.

Et annet "problem" som dukker opp, er "identitet over tid". Hvordan kan vi være sikker på hvem vi er, og at vi er den samme personen som vi ser på bilder fra vår barndom?

Vår fysiske kropp forandrer seg hele tiden. Huden vår byttes ut hver måned. Cellene i leveren byttes ut hver 6. uke. På 7 år har hvert atom i menneskekroppen blitt
byttet ut. Så, betyr det at hvert 7. år forvandles vi til en ny person?

Hvis materialismen er sann, er det vanskelig å unngå den konklusjonen. Hvis hvert atom i kroppen er blitt byttet med nye atom, på hvilken måte er en 21-åring samme person han var som 14-åring med mindre Gud sørger for en åndelig basis for personlighet?

Hvordan kan vi stole på hukommelsen vår, hvis hele hjernen vår har blitt byttet ut tre ganger innen den tiden vi går ut av skolen?

Den "JEG" som var tenåring, er den samme "JEG" som tenker tilbake. Våre erfaringer tidlig i livet, er faktisk med å forme resten av livene våre.

Sannheten er mental. Sannhet forutsetter immaterielle tanker. Sannhet er en mening, en tanke, noe mentalt. Naturalismen feiler her. Der er alle tanker et resultat av mekanisk nødvendighet. Men forandringer i atom-massen, er verken sann eller falsk, de er det de er. En fysisk bevegelse er ikke "sannere" enn en annen.

I naturalismen er det ingen "tanke" som kan gi en "fysisk forklaring" på virkeligheten. Hvis det ikke er noen tanke, er det heller ikke sannhet, og derfor kan ikke naturalismen være sann.

Hvis en sannhet, eller en tanke bare var fysiske bevegelser i hjernen, kunne ikke to personer ha de samme tankene. Èn fysisk bevegelse er en "nummerert" hendelse helt adskilt fra en annen. To personer kan ikke ha den samme bevegelsen, og en person kan ikke ha samme bevegelsen to ganger.

Hvis tanker bare er fysiske bevegelser ville hukommelse og kommunikasjon være umulig. (kommunikasjon forutsetter den samme ide, i minst to tanker samtidig.)
Så hvis vi kan tenke den samme tanken to ganger, må sannhet være mental, eller åndelig.

Forsøk har vist at det er en grense mellom tanke og hjerne. I ett forsøk med noen pasienter stimulerte forskere den delen av hjernen som styrer høyre arm, og høyre arm løftet seg av seg selv uten pasientens inflytelse. Så instruerte de pasientene til å motstå at høyre arm løftet seg da de ble stimulert. Og da klarte de ikke å løfte armene til pasientene med stimulans. Dette viser at tankene kan kontrollere hjernen.

Så har vi selvsagt forsøk med den kjente placebo-effekten. Man får en "sukkerpille" som man tror er virkelig medisin, og som umiddelbart setter i gang endringer i hjerneaktiviteten. Tankene kan forandre hvordan hjernen virker.

Hvis tankene bare er kjemi, kan vi ikke en gang bestemme selv hva vi skal tenke, og vi kan heller ikke ta rasjonelle valg, for naturlovene styrer hele showet, og mitt personlige "JEG" er redusert til en kropp full av kjemikalier som av nødvendighet bare følger naturlovene.

Et siste poeng. Mennesker kan skape informasjon. Informasjon er immateriellt, eller mentalt. Informasjon kan ikke oppstå i materie gjennom noen kjente naturlover. Det er heller ingen fysiske prosesser eller materialistiske fenomen som kan skape informasjon.


Kilder: Joe Boot, M.A. Robinson, G.Clark, W.Gitt, Salvatore Vuono (bilde).

søndag 22. mai 2011

Er Treenigheten en selvmotsigelse?


En Gud, tre personer. Er dette en selvmotsigelse, eller faktisk den eneste logiske løsningen på våre spørsmål?

Francis Schaeffer skriver:

"...tre personer, som kommuniserer med hverandre og elsker hverandre, før noe ble skapt. Hvis det ikke var slik, ville vi hatt en gud som trengte universet like mye som universet trengte gud. Men Gud trengte ikke skape; Gud trenger ikke universet på samme måte som universet trenger Gud. Hvorfor? Gud er en Treenighet. Det tre personene i Treenigheten kommuniserte med hverandre før skapelsen. Dette er svaret på både det filosofiske og personlige problemet om enhet og mangfold. Enhet og mangfold kan ikke eksistere før Gud. Enhet og mangfold er i Gud selv."

Hvis Gud bare er èn, hvem elsket Gud før Han skapte verden?

Hvis Gud bare er èn, eksisterte logiske lover og kunnskap før skapelsen?

Hvis Gud bare er èn, hvem kommuniserte han med før skapelsen?

Hvis Gud bare er èn, er han da en person?


Treenigheten er ingen selvmotsigelse. Faderen, Sønnen, og Den Hellige Ånd utgjør EN Gud, enhet i mangfold, evig personlig felleskap. Her kan kunnskap begynne, og sannhet gir mening.

Treenigheten er ikke et matematisk problem. Det handler om Guds naturlige eksistens.



Ravi Zacharias har noen kloke ord om dette: