Sider

onsdag 31. august 2011

Tradisjonelt Gudsbevis 3



Ontologisk argument:

Alvin Plantingas versjon av argumentet.

La oss først definere noen ord og uttrykk:

"Mulige verdener": Med dette merer vi ikke en planet eller et univers, men heller en komplett beskrivelse av virkeligheten, eller hvordan den kan forestilles å være. Det at "Gud eksisterer" er sant i en komplett beskrivelse av en mulig verden. Eller i en mulig verden er "Ole Olsen" statsminister i Norge... osv.

Vi forestiller oss Gud som et "maksimalt stort vesen".
Dette inkluderer allvitenhet, allmektighet og moralsk perfeksjon.
Et maksimalt stort vesen eksisterer i alle mulige verdener.

Så argumentet går som følger:

1. Det er mulig at et maksimalt stort vesen eksisterer.

2. Hvis det er mulig at et maksimalt stort vesen eksisterer, så eksisterer et maksimalt stort vesen i en mulig verden.

3. Hvis et maksimalt stort vesen eksisterer i en mulig verden, så eksisterer det i alle mulige verdener.

4. Hvis et maksimalt stort vesen eksisterer i alle mulige verdener, så eksisterer det også i den virkelige verden.

5. Derfor eksisterer et maksimalt stort vesen.




En annen versjon av argumentet:


1.      Gud er “det største vesen som kan forestilles” (definisjon)

2.      Gud eksisterer i forståelsen men ikke i realiteten.

3.      Eksistens i realiteten er større enn eksistens kun i forståelsen.

4.      Et vesen med guds egenskaper pluss eksistens i realiteten kan forestilles.

5.      Et vesen med guds egenskaper pluss eksistens i realiteten er større enn gud (2, 3).

6.      Et vesen større enn gud kan forestilles (4, 5).

7.      Det er feil at et vesen større enn gud kan forestilles (1).

8.      Derfor, er det feil at Gud eksisterer i forståelsen men ikke i realiteten (2, 6, 7).

9.      Gud eksisterer i forståelsen.

10.  Gud eksisterer i realiteten (8, 9). 

lørdag 4. juni 2011

Er tankene våre bare kjemiske prosesser?



I et naturalistisk/ateistisk verdensbilde består vår selvbevissthet og tanker (sinn) bare av fysiske elementer.

Dette kan i utgangspunktet høres ganske fornuftig ut, da det eneste vi finner når vi undersøker en hjerne, er jo fysiske ting. (nerveceller, partikler, atomer...)

Men vi finner ingen tanke der. Hvor er den? Kan du ta en tanke og sette den i kjøleskapet? Nei. Tanker er mentale og immaterielle. Hva ligger bak den fysiske hjernen?

Forskjellen på våre immaterielle tanker og vår fysiske hjerne, er et stort problem for naturalismen/ateismen.

Er all tanke og sinn bare kjemiske prosesser? F.eks, kan mening og informasjon i en bok bare forklares ut ifra fysikken og kjemien til papiret og blekket? Har mening og tanke fysiske og kjemiske egenskaper som andre fysiske fenomen?

Hvis noen leter etter et ord ("jeg har det på tunga..."), hvem er det da som leter?

Hvis noen hadde spurt deg, "Hvor i kroppen din oppsto den tanken"?, ville du trodd han/hun var sprø, fordi mentale prosesser opptar ingen plass. Tanker og hjerneaktivitet henger sammen, men de er ikke identiske. Vi vet noe om mentale prosesser, men ikke på samme måte som fysiske prosesser, fordi tenkeren har en priviligert adgang til sine egne tanker.

Mentale prosesser presenterer seg selv, som betyr at vi er klar over dem umiddelbart og direkte i vår bevissthet.

Et annet "problem" som dukker opp, er "identitet over tid". Hvordan kan vi være sikker på hvem vi er, og at vi er den samme personen som vi ser på bilder fra vår barndom?

Vår fysiske kropp forandrer seg hele tiden. Huden vår byttes ut hver måned. Cellene i leveren byttes ut hver 6. uke. På 7 år har hvert atom i menneskekroppen blitt
byttet ut. Så, betyr det at hvert 7. år forvandles vi til en ny person?

Hvis materialismen er sann, er det vanskelig å unngå den konklusjonen. Hvis hvert atom i kroppen er blitt byttet med nye atom, på hvilken måte er en 21-åring samme person han var som 14-åring med mindre Gud sørger for en åndelig basis for personlighet?

Hvordan kan vi stole på hukommelsen vår, hvis hele hjernen vår har blitt byttet ut tre ganger innen den tiden vi går ut av skolen?

Den "JEG" som var tenåring, er den samme "JEG" som tenker tilbake. Våre erfaringer tidlig i livet, er faktisk med å forme resten av livene våre.

Sannheten er mental. Sannhet forutsetter immaterielle tanker. Sannhet er en mening, en tanke, noe mentalt. Naturalismen feiler her. Der er alle tanker et resultat av mekanisk nødvendighet. Men forandringer i atom-massen, er verken sann eller falsk, de er det de er. En fysisk bevegelse er ikke "sannere" enn en annen.

I naturalismen er det ingen "tanke" som kan gi en "fysisk forklaring" på virkeligheten. Hvis det ikke er noen tanke, er det heller ikke sannhet, og derfor kan ikke naturalismen være sann.

Hvis en sannhet, eller en tanke bare var fysiske bevegelser i hjernen, kunne ikke to personer ha de samme tankene. Èn fysisk bevegelse er en "nummerert" hendelse helt adskilt fra en annen. To personer kan ikke ha den samme bevegelsen, og en person kan ikke ha samme bevegelsen to ganger.

Hvis tanker bare er fysiske bevegelser ville hukommelse og kommunikasjon være umulig. (kommunikasjon forutsetter den samme ide, i minst to tanker samtidig.)
Så hvis vi kan tenke den samme tanken to ganger, må sannhet være mental, eller åndelig.

Forsøk har vist at det er en grense mellom tanke og hjerne. I ett forsøk med noen pasienter stimulerte forskere den delen av hjernen som styrer høyre arm, og høyre arm løftet seg av seg selv uten pasientens inflytelse. Så instruerte de pasientene til å motstå at høyre arm løftet seg da de ble stimulert. Og da klarte de ikke å løfte armene til pasientene med stimulans. Dette viser at tankene kan kontrollere hjernen.

Så har vi selvsagt forsøk med den kjente placebo-effekten. Man får en "sukkerpille" som man tror er virkelig medisin, og som umiddelbart setter i gang endringer i hjerneaktiviteten. Tankene kan forandre hvordan hjernen virker.

Hvis tankene bare er kjemi, kan vi ikke en gang bestemme selv hva vi skal tenke, og vi kan heller ikke ta rasjonelle valg, for naturlovene styrer hele showet, og mitt personlige "JEG" er redusert til en kropp full av kjemikalier som av nødvendighet bare følger naturlovene.

Et siste poeng. Mennesker kan skape informasjon. Informasjon er immateriellt, eller mentalt. Informasjon kan ikke oppstå i materie gjennom noen kjente naturlover. Det er heller ingen fysiske prosesser eller materialistiske fenomen som kan skape informasjon.


Kilder: Joe Boot, M.A. Robinson, G.Clark, W.Gitt, Salvatore Vuono (bilde).

søndag 22. mai 2011

Er Treenigheten en selvmotsigelse?


En Gud, tre personer. Er dette en selvmotsigelse, eller faktisk den eneste logiske løsningen på våre spørsmål?

Francis Schaeffer skriver:

"...tre personer, som kommuniserer med hverandre og elsker hverandre, før noe ble skapt. Hvis det ikke var slik, ville vi hatt en gud som trengte universet like mye som universet trengte gud. Men Gud trengte ikke skape; Gud trenger ikke universet på samme måte som universet trenger Gud. Hvorfor? Gud er en Treenighet. Det tre personene i Treenigheten kommuniserte med hverandre før skapelsen. Dette er svaret på både det filosofiske og personlige problemet om enhet og mangfold. Enhet og mangfold kan ikke eksistere før Gud. Enhet og mangfold er i Gud selv."

Hvis Gud bare er èn, hvem elsket Gud før Han skapte verden?

Hvis Gud bare er èn, eksisterte logiske lover og kunnskap før skapelsen?

Hvis Gud bare er èn, hvem kommuniserte han med før skapelsen?

Hvis Gud bare er èn, er han da en person?


Treenigheten er ingen selvmotsigelse. Faderen, Sønnen, og Den Hellige Ånd utgjør EN Gud, enhet i mangfold, evig personlig felleskap. Her kan kunnskap begynne, og sannhet gir mening.

Treenigheten er ikke et matematisk problem. Det handler om Guds naturlige eksistens.



Ravi Zacharias har noen kloke ord om dette:

Mysteriet i Jesu slektstavler.

To ættetavler gjør rede for Jesu slekt. Den ene finner vi i Matt 1:1-18. Og den andre i Lukas 3:23-38.

Fra Abraham til David er disse slektstavlene identiske. Men fra David (til Jesus) splittes de opp og går i to forskjellige retninger.

I Matteus finner vi Jesu kongelige aner, som ender opp med Josef som Jesu rettslige far. (ikke biologiske, 1:16).

Vi vet at Messias skulle komme fra Davids ætt.

Men i Matteus slektstavle (1:12) møter vi på et problem; Forbannelsen på Jojakin. I Jer 22:30 sier Herren: "...for ingen av hans (Jojakin) etterkommere...skal sitte på Davids trone eller herske mer i Juda." Så det er altså en forbannelse på Josefs blodlinje, som betyr at Josefs sønn IKKE kan bli konge eller herske.

Hvordan kan DA Jesus være messias?

Svaret ligger i Lukas. Lukas slektstavle går gjennom Marias familie, som også fører til David. (Eli er Marias far, og Josefs svigerfar.)

Så Matteus og Lukas forteller oss at...
1. Jesus er rettmessig konge. (Matteus)
2. Messias kan IKKE være biologisk sønn av Josef. Jomfrufødselen gjør ende på forbannelsen.  (Matteus)
3. Jesus er (via Maria) av Davids ætt. (Lukas)

onsdag 6. april 2011

Genetisk entropi.

En serie på 10 deler. Starter HER.





Evolusjonsteorien er irrasjonell.

Hvis evolusonsteorien var sann, ville det ikke vært noe rasjonell grunn til å tro det!

Hvis evolusjonsteorien var sann, da er alle evolusjonisters tanker bare et nødvendig resultat av kjemiske reaksjoner over tid.

Derfor en evolusjonist si at ”evolusjonsteorien er sann”. Ikke på grunn av rasjonell tankegang, men som en nødvendig konsekvens av blind/tilferdig kjemi.

Alle vitenskapelige metoder forutsetter at den menneskelige tanke ikke bare er kjemi.

Rasjonalitet forutsetter at vi har frihet til å bevisst vurdere ulike valg, og velge det beste.

Evolusjonsteorien undergraver alle forutsetninger for rasjonell tankegang, og ødelegger da muligheten for kunnskap og vitenskap.

Genetisk entropi, del 1. Innledning

Innleggene er basert på boken Genetic Entropy & the mystery of the genome av Dr. J.C. Sanford
Først, hva er entropi? Entropi er den universelle tendensen til uorden. Ting går nedover. Dette er noe vi også kan observere i dagliglivet. F. eks. bilen ruster, huset brytes ned, gutterommet blir rotete, kroppen svekkes med alderen, rynker, klær, sko, osv...
Moderne tankegang (vitenskap) baserer seg på premisset at mennesket bare er et produkt av meningsløse, naturlige prosesser (udirigert evolusjon).
Hvis den er sann, er den i beste fall meningsløs, som alt annet (da vil alt være meningsløst).
Men hvis den er falsk, er denne læren den mest destruktive tanke oppfunnet av mennesker noen gang.
Moderne darwinisme er bygget på det vi kaller ”Hoved Aksiomet”.
Hva er et aksiom? Det er et konsept som ikke kan testes og er bare akseptert ved tro, fordi det virker åpenbart fornuftig for alle parter.
Hovedaksiomet er at mennesket er et resultat av tilfeldige mutasjoner og naturlig utvelgelse. Et mantra, endeløst gjenntatt på alle skoler/universitet, og nesten universelt akseptert. Det er vanskelig å finne noen professorer som våger å sette hovedaksiomet i tvil.
Vi vil bevise at hovedaksiomet er falskt.

Del 2. Hva er et genom?

Genetisk entropi, del 2. Hva er et genom?

Et genom er den totale sum av all genetisk informasjon i en organisme.  Det menneskelige genom består bl.a. av 46  kromosomer, 20-30.000 gener, og 3.000.000.000 basepar.
Litt overført kan man si at en bok ("genomet") består av cellulose (stoffet, analogt med DNA), men samtidig består den av sider ("kromosomer"), og hver side består av ord (funksjonelle enheter, dvs. "gener"), og hvert ord er skrevet med bokstaver (”baser” A, T, C eller G). Et gen inneholder informasjon om hvordan et bestemt protein, eller deler av et protein i en celle skal bygges opp. Et gen kan være fra noen tusen til mange hundre tusen basepar lange.
Menneskets ”instruksjonshåndbok” består da altså av ca 6 milliarder baser (bokstaver; A,T,C eller G) i en bestemt rekkefølge.
Når denne informasjonen skal kopieres, enten i kroppen i løpet at livet, eller ved reproduksjon (de reproduktive cellene,) skjer det ”feil” (mutasjoner). For eks. ved at en bokstav eller et ord byttes om, slettes, bytter plass, eller kopieres for mange ganger...
Den komplekse naturen til genomet kan bare forstås når vi begynner å fatte hvor mye informasjon det inneholder.


Når vi skal sette sammen en liten rød vogn, kommer det med en liten bok som forteller oss hvordan. Størrelsen på denne boken er villedende. Den inneholder ikke informasjonen for å fabrikkere alle delene, eller for materialene (stål, plast, maling...) En komplett instruksjonshåndbok ville faktisk vært en meget stor bok.
Hvis vi kombinerer alle instruksjonsbøkene til en bil, ville de fyllt et lite bibliotek.
Bøkene for å lage en romferge ville fyllt et enormt bibliotek.
Likevel er kompleksiteten til selv den minste livssformen like stor som romfergen.
Og å gjøre et hopp fra bakterie til menneske, er selvfølgelig et langt større sprang enn å gå fra en liten rød vogn til en romferge.
Det menneskelige genom består av 3 milliarder individuelle bokstaver (baser). Men dens linjære funksjon er ikke nok til å forklare dets kompleksitet.
Den inneholder mangfoldige, overlappende, linjære, data-komprimerende, dynamisk, selvregulerende, multi-dimensjonale (”leses” flere veier) former av genetisk informasjon.
Hver menneskekropp inneholder mer enn 100 trillioner celler, og hver av de har et komplett sett med instruksjoner, og hver har sine beskrevede plikter.
Det menneskelige genom spesifiserer ikke bare våre celler og kropp, men også hvordan hjernen vår fungerer. Dette er utenfor vår fatteevne.
Hvor kom denne informasjonen fra, og hvordan kan den vedlikeholdes? Dette er mysteriet om genomet.
Standardsvaret på dette er at mutasjoner og utvelgelse har skapt all biologisk informasjon. Hovedaksiomet er: Liv er liv fordi tilfeldige mutasjoner (kopieringsfeil) er filtrert gjennom en forplantnings-sil som handler på vegne av hele organismen.
Det er viktig at vi setter aksiomet i en ramme som er ærlig og realistisk.
Vi lager en analogi som karakteriserer aksiomet: Transportteknologi.




I vår lille røde vogn, inneholdt det første genomet instrukser til å lage den første vognen. Denne instruksen ble kopiert av en mekanisk ”sekretær”, for å lage flere vogner. Men denne sekretæren var ikke perfekt, og gjorde feil, så hver nye vogn ble litt anderledes. Hver vogn fikk sin unike instruksjon festet på bunnen. Når de første vognene ble kastet, ble også deres instruksjon kastet. Nye kopier kunne bare kopieres fra forrige generasjons vogner, derfor hopet det seg opp feil etter hvert, og vognene forandret seg og varierte.
Er du bekymret for dette bilde? Du innser uten tvil at dette er en tilbakegående situasjon. Informasjon går tapt. Vognene vil uten tvil synke i kvalitet. Til slutt vil vognene bli ubrukelige.
Det er på tide å introdusere vår ”helt”, naturlig utvelgelse. Naturlig utvelgelse er som en dommer, eller kvalitetskontrollør, som bestemmer hvilke vogner som egner seg for videre kopiering. Naturlig utvelgelse instruerer sekretæren til å ikke kopiere fra dårlie vogner. Men det er viktig å vite at den velger ut fra vognene, ikke intruksjonen!  (Altså det ferdige produktet).
Mutasjoner er komplekse og foregår på gen-nivå, men utvelgelsen ser bare hele organismen. Sekretæren og kvalitetskontrolløren jobber helt uavhengig. Sekretæren er nesten helt blind, er ekstremt nærsynt, og ser bare de enkelte baser (bokstaver). Kvalitetskontrolløren er også nesten blind, og er ekstremt langsynt. Han ser aldri instruksjonsboken, eller de individuelle delene til vognen (organismen), men ser bare den relative tilstanden til hele vognen.
På denne måten kan mange defekte vogner elimineres, og kanskje kan de fleste feil i instruksjonene elimineres. Enda mer spennende; noen ”kopieringsfeil” kan kanskje resultere i bedre vogner, så kontrolløren kan instruere sekretæren til å prioritere å kopiere disse. Evolusjonsprosessen har begynnt!
La oss undersøke om en utvelgelsesprosess kan forbedre den genetiske informasjonen. Kanskje denne sekretæren til og med klarte å kopiere noen ord eller sider dobbelt (duplikasjon), slik at informasjonen ekspanderer. Og kanskje noen av disse duplikasjonene senere muterte og ble til instruksjoner for en helt nye deler til vognen vår. Med litt fantasi kan man forestille seg en variasjon av duplikasjoner som evolverer (via feilkopiering), og spesifiserer noe helt nytt, som en motor, eller vinger, eller et datastyrt navigasjonssystem. Følgelig har vi da et scenario der en liten rød vogn, gjennom en serie av kopieringsfeil, kan evolvere til en bil, et fly, eller en romferge.
Men denne analogien går ikke langt nok, for et menneske er mye mer kompleks enn en romferge. Faktisk er vårt fenomen (hele kroppen og hjernen) mye mer kompleks enn noen teknologi. Kanskje vi kommer nærmere sannheten i vår analogi, hvis vi sier at vår lille røde vogn blir forvandlet til ett sciense fiction romskip, med ”warpspeed” og ”holodeck”
Hovedaksiomet sier at kopieringsfeil kan forklare både genomet (instruksjonen) og fenomenet (romfergen). Romfergen er bare en mutert vogn...
Men kan den virkelig gjøre det?
En riktig forståelse av utvelgelse er essensielt for å kunne evaluere aksiomets fortjeneste. Ingen intelligens er involvert i dette senarioet. Sekretæren (som kopierer) er i virkeligheten bare en kompleks matrise av følelsesløse molekyl-maskiner som blindt kopierer DNA. Kvalitetskontrolløren er bare en tendens for noen individ til å reprodusere mer enn andre. Mange gir naturlig utvelgelse en egenskap av overnaturlig intelligens. Men naturlig utvelgelse er bare et uttrykk for en blind og meningsløs prosess, der noen reproduserer mer enn andre. Genkopiering eller naturlig utvelgelse kan hverken se frem i tid eller har intelligens. Deres kombinerte IQ=0.
Videre skal vi undersøke noen av de elementære aspektene ved genetikk, og avgjøre om de fakta ang det menneskelige genom er forenlig med hovedaksiomet.

Del 3. Er mutasjoner bra?

Genetisk entropi, del 3. Er mutasjoner bra?

Dette er et sensitivt tema, fordi mennesker betyr mye, og mennesker blir syke av mutasjoner. Inkluderer vi alle genetiske sykdommer, er vi alle svært muterte. Kreft er et resultat av mutasjoner i våre celler. Misdannelser hos foster/barn skyldes mutasjoner. Aldring i seg selv er et resultat av ansamling av mutasjoner i kroppen vår. De er kilden til utallige hjerteinfarkt. Mutasjoner dreper oss alle, til syvende og sist.
Kan vi si at mutasjoner er bra? Nesten all policy i helsevesenet dreier seg om å redusere og minimalisere mutasjoner. Likevel, ifølge aksiomet, er mutasjoner bra fordi de skaper variasjon som tillater utvelgelse og evolusjon.
Før vi går videre må vi innse at det finnes to typer variasjon: Tilfeldig variasjon, og designet variasjon. Tilfeldig variasjon er den type variasjon vi ser på bilene våre etter hvert som tiden går. Rust, bulker, riper og utslitte deler. Slike ting lager variasjon i biler, men fører de noen gang til bedre biler? Kan skrivefeil forbedre eksamen til en student? (Kan man forbedre et glasshus, ved å kaste stein?)

Det finnes en annen type variasjon, designet variasjon. Når vi kjøper en bil, har vi mange valgmuligheter: Farge, størrelse på motor, osv...  Disse valgmulighetene er nyttige når vi skal velge bil. Designet variasjon er også nyttig etter at bilen er kjøpt. Man kan bytte ut deler, ta vekk, eller legge til diverse utstyr. Disse designede variasjoner er nyttig til å holde bilen ved like, og kanskje til og med forbedre den litt (innenfor visse grenser).
Tilfeldige mutasjoner synes å være rusten, bulkene og ripene, og ikke reservedelene.
Den skadende naturen til mutasjoner er overveldende med tanke på knappheten på informasjon-skapende mutasjoner. Forskere har et veldig følsomt og stort nettverk for å oppdage informasjon-skapende mutasjoner. Hvis bare en av en million mutasjoner tydelig lager ny informasjon (bortsett fra fin-tuning), ville litteraturen vært oversvømmet av rapporter om dette. Det er kanskje ikke et eneste krystallklart eksempel på en kjent mutasjon som tydelig har skapt ny informasjon. Mange har blitt beskrevet som nyttige, men de har ikke skapt informasjon. Bare ødelagt eksisterende informasjon.
For eks. en bakterie som blir motstandsdyktig mot antibiotika. Den har mistet informasjon og cellefunksjon (som normalt ville reagert på antibiotika). Slike mutanter blir raskt utryddet når antibiotikaen er vekk. Da er de normale bakteriene sterkere.
Det er over 3 milliarder mulige mutasjoner (bokstavforandringer) i det menneskelige genom. (3 milliarder basepar). Bare en liten del av disse, hvis mutert, vil ha noe stor effekt. Det er svært få ”killere”. Men ingen kan med sikkerhet si å ha null effekt heller. De fleste av disse base-posisjonene menes å være ”nesten-nøytral”. De fleste mutasjoner er altså bare ”litt skadelig”. Ingen ny informasjon kan forventes, men eksisterende informasjon kan bli formet eller fin-tunet i et begrenset omfang. Vi kan fin-tune et system som faktisk er designet til å bli fin-tunet.

Distribusjon av mutasjoner:


Nesten ingen mutasjoner vises her til høyre for 0-streken. Det er fordi nyttige mutasjoner er så sjelden.
Så hvordan kan man da forklare evolusjonsprosessen utfra dette?
Slik: Alt innenfor ”nesten-nøytral-boksen” redefineres som 100% nøytralt, og blir derfor avvist. Det antas at de betydelige (skadelige) mutasjonene til venstre for boksen, kan bli fullstendig eliminert av naturlig utvelgelse. Og da kan de argumentere med at hvor enn så sjelden ”gode” mutasjoner (til høyre for boksen) forekommer, skal det være nok tid til å vente på dem, fordi utvelgelsen i mellomtiden holder skadelige mutasjoner i sjakk. Og når de ”gode” mutasjonene kommer skal det være nok utvelgelseskraft igjen til å redde dem.
Vi skal snart se at de tar feil på alle punkt! Mutasjonene inni boksen kan ikke ignoreres. Alle mutasjonene til venstre (skadelige) for boksen, kan ikke elimineres ved utvelgelse. Og det er hverken tid, eller utvelgelses-kraft igjen til å redde de ekstremt sjeldne nyttige mutasjonene til høyre for boksen.
Forholdet mellom skadelige og nyttige mutasjoner er ca 1 million til 1. Og i tillegg havner da disse eventuelle nyttige mutasjonene i ”ingen utvelgelse-boksen”.
Vi skal se senere, at utvelgelse ikke kan berøre noen av mutasjonene i boksen. Derfor vil den sterke dominansen av litt-skadelige mutasjoner i boksen garantere et netto tap av informasjon. Videre, når mutasjoneraten er høy, og reproduksjonsraten (hvor mange avkom) er moderat, eller lav, kan ikke utvelgelsen engang velge vekk alle de veldig-skadelige mutasjonene til venstre for boksen. Vi vil se at restriksjonene på utvelgelsen også begrenser vår mulighet til å velge ut de evt veldig-nyttige mutasjonene til høyre for boksen.
Alt ang den virkelige distribusjonen av mutasjoner taler mot deres mulige rolle i fremadgående evolusjon.
Vi skal snart finne ut at mutasjoner, koblet med utvelgelse, ikke kan lage ny informasjon. Typen variasjon laget av mutasjoner er mer som ”bulker og riper” i livet, og kan ikke bli sett på som livets ”reservedeler”. Mutasjoner er basisen for vår aldring, og de fører til vår død. Med mindre utvelgelsen kan stoppe erosjonen i vårt genom, vil den lede til utryddelse mennesket. Vi skal se at utvelgelsen må velge vekk ekstremt mange mutasjoner samtidig, for å forhindre degenerering.

Del 4. Hvor mange mutasjoner er FOR mange?

Genetisk entropi, del 4. Hvor mange mutasjoner er FOR mange?

I mange tiår har genetikere vært bekymret for virkningen av mutasjonene i befolkningen. Da disse bekymringene først ble reist, var de basert på en estimert rate av skadelige mutasjoner på 0.12-0.30 mutasjoner pr person pr generasjon. Man har også lenge trodd at en rate på 1 mutasjon pr person pr generasjon, med sikkerhet vil føre til degenerering på lang sikt. Dette virker logisk, siden utvelgelse må eliminere mutasjonene like fort som de intreffer. Vi trenger å forhindre at mutanter formerer seg. Men vi trenger også å la det bli igjen nok mennesker til å produsere neste generasjon. Tenker vi slik, må skadelige mutasjoner forekomme sjeldnere en 1 mutasjon for hvert 3. barn (avkom), hvis utvelgelsen skal kunne holde mutasjonene i sjakk. Vi kan altså i teorien bare eliminere vekk (forhindre reproduksjon) et av tre barn pr to voksne (for å ikke utrydde menneskerasen).
Men det vi vet nå er at mutasjonsraten er minst 100 (skrivefeil) pr person pr generasjon! (i de reproduktive cellene). Og dette er det laveste estimat. Det kan være tusenvis av mutasjoner pr person pr generasjon når vi regner med ulike former for mutasjoner.(sletting, insett, duplikasjon, mm...) I resten av boken bruker vi ”bare” 100 mutasjoner pr P pr G.
Så vi er alle mutanter! Og det er ingen realistisk metode for å stoppe degenereringen.
Det begynner nå å bli klart at det meste, eller alt, i genomet er funksjonelt. Derfor er nesten alle, eller alle, mutasjoner skadelige. Ser man på enkeltpersoner, så representerer ikke 100 mutasjoner så mye av den totale informasjonen i genomet. Men den virkelige virkningen av den høye mutasjonsraten vil være på befolknings-nivå, og blir synlig etterhvert som tiden går. Siden det er 6 milliarder mennesker i verden, og hver og en av oss har i gjennomsnitt lagt til 100 nye mutasjoner i befolkningen, har vår generasjon alene lagt til ca 600 milliarder nye mutasjoner til menneskerasen. Hvis vi husker at det er 3 milliarder baseposisjoner (bokstaver) i det menneskelige genom, ser vi at i vår generasjon har det vært ca 200 mutasjoner for hver baseposisjon i genomet. Derfor kan vi si at alle mulige mutasjoner (skrivefeil) som kan skje i vårt genom, har skjedd. Mange ganger.  Konsekvensene merkes ikke momentant, men vil vise seg tydelig i kommende generasjoner.
Vi skal se at ingen utvelgelses-plan kan reversere skadene, selv om videre mutasjoner kunne stoppes! Ingen utvelgelse kan hindre disse nåværende mutasjonene fra å drive dypere inn i befolkningen og forårsake permanent genetisk skade. Fortsatt vil våre barn legge til enda flere mutasjoner, fulgt av neste og neste og neste generasjon.
Når utvelgelse ikke klarer å hindre tapet av informasjon pga mutasjoner, oppstår en situasjon som kalles ”error catastrophe”, en situasjon som leder til utryddelse. I siste fase fører genetisk degenerering til redusert fruktbarhet, som begrenser videre utvelgelse (utvelgelse trenger et overskudd i befolkningen). Innavl og genetisk drift overtar, og gjør raskt slutt på befolkningen.
Hva kan stoppe dette?


Del 5. Kan Naturlig Utvelgelse hjelpe oss?

Genetisk entropi, del 5. Kan Naturlig Utvelgelse hjelpe oss?

Genetikere er i hovedsak enige om at i denne tid, degenereres det menneskelige genom pga rask ansamling av mutasjoner, og et avslappet naturlig utvelgelsespress. Dette resulterer i redusert fitness (dugelighet, tilstand, evner).  Nedgangen i fitness anntas å være 1-2% pr generasjon. Alt dette skjer på genetisk nivå, selv om medisin og teknologiske fremskritt har klart å øke levealderen vår i det siste. Derfor vil antagelig alle genetikere være enig i at utvelgelsen må intensiveres, hvis vi skal stoppe degenereringen. Men det er få offentlige uttalelser om dette, pga de politiske konsekvenser som ville komme.
Dette aksepterte problemet, reiser et interessangt spørsmål: Hvor mye utvelgelse kreves for å stoppe degenereringen? Eller kanskje spørsmålet burde være: Kan degenereringen stoppes i det hele tatt?
Noen ser på naturlig utvelgelse som en tryllestav; at det ikke er grenser for hva den kan få til. Men naturlig utvelgelse er ikke en tryllestav. Den er et virkelig fenomen. Den har virkelige muligheter, og virkelige begrensninger. Den er ikke all-mektig.
”Prinsessen på erten” problemet:


Naturlig utvelgelse har et fundamentalt problem. Det innebærer den enorme kløften som eksisterer mellom genotype (gener), og fenotype (hele organismen). Det er behov for å drive utvelgelse blandt milliarder av (nesten) uendelig små og komplekse forskjeller på gen-nivå. Men dette kan bare gjøres ved å kontrollere reproduksjonen på hele organismen-nivå. Når ”moder jord” velger for eller imot et individ i befolkningen, må hun akseptere eller avslå komplette sett av 6 milliarder baser i genomet, på en gang! Moder jord ser aldri de individuelle basene i genomet. Hun ser bare hele orgaismen.
Problemet med genotype variasjon VS fenotype utvelgelse, har mye til felles med eventyret om prinsessen på erten. Prinsessen må kunne føle erten under 13 madrasser. Men vårt genetiske problem er faktisk mye verre! Vår prinsesse (naturlig utvelgelse) må i bunn og grunn lese svære bøker, skrevet med blindeskrift, under alle madrassene, for å kunne finne ut hvilken bok som har færrest feil. Skal vi være ærlig her, så finnes det noen få mutasjoner som har mye større effekt enn en blindeskriftbokstav i vårt eksempel (svært skadelige mutasjoner). De har stor biologisk effekt, og virker mer som bowlingballer under madrassen. Naturlig utvelgelse mot slike bowlingballer fungerer bra. Mesteparten av informasjonen i genomet er skrevet i basene, hvis effekt egentlig er mye mindre enn blindeskrift... Det er opprinnelsen og vedlikeholdet av disse basene (bokstavene) vi prøver å forstå.
Kløften mellom basene og hele organismen, er egentlig enda større. Mellom basene og organismen ligger det flere nivåer med organisering. Usikkerhet og vrangforestillinger blir lagt til i hvert nivå. For eks.: en base kan kanskje påvirke et gen, som kanskje påvirker mRNA, som kanskje påvirker et enzym, som kanskje påvirker en retning, som kanskje påvirker en del av en celle, som kanskje påvirker et vev, som kanskje påvirker hele organismen, som kanskje påvirker reproduksjon. Dette kalles ”støy”, eller ”forstyrrenser”,  og utgjør et tap av beslutningsevne. Det er forsvinnende liten sammenheng mellom en base og hele organismens sjanse for reproduksjon.
Det blir litt som å skulle vurdere styrken på en sommerfugls vingeslag, midt i en orkan, 100 mil unna. Eller å velge en soldat utfra hele hærens innsats.



For bedre å kunne forstå dette ”Prinsessen og erten” paradokset, skal vi forestille oss en ny metode for å forbedre lærebøker. Vi starter med en  biologibok i ungdomsskolen, og sier at den er likeverdig med et enkelt bakterie genom. Hver elev i hele landet, vil få litt forskjellige bøker, hver og en av dem inneholder nemlig egne 100 tilfeldige skrivefeil. Når året er omme, tester vi alle elevene, og beholder bare lærebøkene til de 100 elevene med best karakter. Disse 100 bøkene vil da bli brukt til å kopiere neste års bøker, som vil inneholde 100 nye feil, osv...  Kan vi forvente å se en stadig forbedring av bøkene? Hvorfor ikke? Kan vi forvente å få elever med gjennomsnittlig bedre karakterer etterhvert? Hvorfor ikke?
Det viktigste med dette eksempelet, er å vise at det er nesten ingen forhold mellom skrivefeilene i elevenes lærebøkene og elevenes karakter. Fordi nesten alle lærebøkene er ”like mye feil”, og forskjellen mellom disse feilene er for minimale til å bety noe i forhold til alt annet. Hva er ”alt annet”? Elevens karakter vil bli avgjort mange andre faktorer, som personlige egenskaper, personlig situasjon, lærere, klasserom, andre barn, motivasjon, livet hjemme, kjærlighetsliv, mangel på søvn, uflaks, osv... Alt dette er ”støy” som vil tilsidesette noen få skrivefeil i læreboken. Hvis en elev får god karakter så er det nesten bare pga disse andre fakorene.
Hva om dette ”lærebok mutasjon -og utvelgelseskretsløpet” får fortsette slik? Læreboken vil uten tvil degenerers over tid,  og elevenes gjennomsnittelige karakter vil med tiden også gå ned.
Dette ”lærebokscenarioet” er en god illustrasjon på ”Prinsessen og erten” paradokset. Hvis dette virker absurd, prøv å forstå en ting til: Hovedaksiomet hedver at det samme mutasjon/utvelgelsesystemet faktisk skrev hele læreboken i første omgang. Det var ingen intelligens involvert, hverken som forfatter eller redaktør!
Prinsessen og erten-paradokset blir til og med enda større når vi forstår fenomenet homeostase. Homeostase er et naturlig fenomen i alle levende organismer. De selv-regulerer seg selv etter som forholdene forandrer seg. For eks. varmblodige dyr i kaldt klima. Homeostase er et resultat av et utrolig kompleks nettverk av sensorer og regulatorer i hver celle. Det er som å ha 13 super-duper madrasser som justerer seg selv. Så hvis vi legger en tennissball under en madrass, vil den automatisk jevne seg ut på oversiden. Dette gjør ting enda vanskeligere for prinsessen (utvelgelsen) som må føle blindeskriften gjennom madrassene.
Paradokset om prinsessen og erten er i seg selv grunn god nok til å forkaste hovedaksiomet. Men dette er bare begynnelsen på problemene for hovedaksiomet.  Av hensyn til videre diskusjon, og for resten av denne boken, vil vi gladelig gi teoretikerene deres modell av livet og befolkningen som et ”basseng av gener” (istede for individer), og ideen om utvelgelse på ”base-nivå” (at hver og en bokstav kan naturlig utvelges). Denne teorien er selvsagt falsk, men vi skal se at den ikke holder mål uansett.

Tre spesifike utvelgelsesproblem.
Se for deg en spesifik mutasjon (f.eks. en bokstav som har byttet plass) som har hopet seg opp i 50% av befolkningen. Vi sier at denne mutasjonen er dominant (de fleste mutasjoner er recessiv, som gjør utvelgelse enda vanskeligere). Hvilken type utvelgelse kreves for å eliminere denne mutasjonen fra befolkningen, og hva er de kritiske faktorene? Ved første øyekast, virker dette problemet å kunne løses enkelt. Vi kan eliminere alle mutasjonene i en genenerasjon, hvis vi har råd til å miste 50% av befolkningen, hvis vi kunne identifisere alle personer som har mutasjonen, og hvis vi kunne forhindre alle som har mutasjonen fra å reprodusere. Så hva er problemet?


1.  Prisen for utvelgelse.
All utvelgelse medfører en biologisk pris (kostnad). Det betyt at man må fjerne (”bruke”) en del av befolkningen (hindre dem i å formere seg). Dette er essensen av utvelgelse. Hvis vi bruker eksempelet over, har vi råd til å bruke 50% av befolkningen, hindre 50% av befolkningen i å reprodusere, så vi kan ha en rask utvelgelsesprosess? Gitt menneskers fruktbarhets-nivå (globalt mindre en 3 barn pr 2 voksne), hvis vi eliminerer 50% av befolkningen til utvelgelse, vil befolkningen bli redusert med 25%. 2 voksne trenger åpenbart minst 2 barn i gjennomsnitt for å holde befolkningen oppe. Dessuten vil ikke alle barn reprodusere senere i livet (pga. ulykker, personlige valg osv.) Så mer enn 2 barn pr 2 voksne kreves for å holde befolkningen oppe. Hvis 3 barn pr 2 voksne trengs for å holde befolkningen oppe, ville ingen utvelgelse være mulig.  Derfor vil mye mindre en 1 av 3 barn kunne bli ”brukt” til utvelgelse. Antagelig kan bare 10% av befolkningen bli brukt til utvelgelseshensikter. Hvis 50% av befolkningen ble brukt i hver generasjon, ville befolkningen synke kraftig, og til slutt bli utryddet.
Meningen med denne illustrasjonen er å vise at mens utvelgelse virker, har den klare begrensninger i intensitet. Og vi må forstå at hver utvelgelses-hendelse har en biologisk pris. Dette blir et vesentlig problem, når vi må velge mot mange forskjellige mutasjoner samtidig.
Et overskudd i befolkningen trengs for å ”finansiere” mange ting, både genetisk og ikke-genetisk. For eks. er det et stort tilfeldighetselement når det gjelder reproduksjon. Mange får ikke barn, av andre en genesiske grunner. Å havne utfor en ulykke, har lite å gjøre med personens genetiske ”fitness”. At noen ikke reproduserer, er en kostnad som må ”betales”, før vi engang vurderer utvelgelse. Når vi i tillegg ser på de genetiske faktorene som kan avgjøre om det blir reproduksjon eller ikke, er det betydelige genetiske trekk som IKKE bringes videre til avkomet. De er ikke ”arvelige”. For eks. noen gener virker bedre i visse kombinasjoner, men er ikke bedre i seg selv. Å velge slike gener er ”falsk utvelgelse”, og gir ingen nytte til avkomet. Likevel må slike ”falske utvelgelser” finansieres, og krever mer reproduksjon. Vi har ikke engang begynt å betale for ”virkelig” utvelgelse. Med andre ord: Utvelgelse er bare mulig der det er et overskudd i befolkningen etter at alle de andre kostnadene er betalt. Utvelgelse kan sammenlignes med en familie på trangt budsjett, som vil kjøpe seg noe. De må spørre seg: ”Har vi råd til det?”
Fitness/dugelighet (pga overlegenhet, de som får flest barn)....
...er den egenskapen naturlig utvelgelse alltid ser etter, men denne egenskapen er faktisk veldig lite arvelig! Fitness har lite med arv og gjøre. Kanskje teller arven bare 0.4% av en persons fitness. Dette ser vi nærmere på i kapittel 5. Foreløpig holder det å si at den lave arveegenskapen til fitness, betyr at miljømessige faktorer er mye viktigere enn genetiske faktorer i å avgjøre hvem som er ”overlegen”. Dette betyr at nesten alt befolkningsoverskuddet blir ”brukt” til å fjerne ikke-arvelige variasjoner. Med andre ord: Utvelgelse for generel fitness, har minimal virkning for neste generasjon.
Selv om dette er en viktig faktor, skal vi være ekstremt generøs, og tildele alle ”utvelgelses-kronene” (befolkningsoverskudd) til mutasjoneliminering videre i boken. Men som vi nettopp har lært, bare en brøkdel av overskuddet kan virkelig tildeles mutasjonseliminasjon.
En av de mest fundamentale feil (evolusjons-) teoretikere gjør når de finner opp sine ulike scenarioer, er å ignorere kostnadene ved utvelgelse. De bruker utvelgelses-kroner som en tenåring med kredittkort. De spekulerer som om det alltid er et uendelig overskudd i befolkningen. De forestiller seg at de kan finansiere ubegrensede mutasjonsutvelgelser samtidig. De kjører utvelgelsessenarioer på utvelgelsessenarioer oppå hverandre. Som en cowboy i en westernfilm som aldri går tom for kuler, eller Legolas i Ringenes herre filmene, som aldri går tom for piler. Men teoretikere har ikke ”kunstnerisk lisens”, og burde gjøre rede for hvordan de bruker utvelgelseskronene sine. De burde vært tildelt en realistisk sum med utvelgelsespenger, basert på de reproduktive realiteter i en gitt art. De kunne da ”bruke” denne delen av befolkningsoverskuddet nøkternt, uten å gå med underskudd.
Hvis dette prinsippet ble fulgt, ville forventningene til hva utvelgelse egentlig kan gjøre, sunket betraktelig.

2. Å gjennkjenne ”usynlige” mutasjoner.
Hvis vi skal velge bort en mutasjon, må vi først finne den i befolkningen. Men dette kan bare gjøres ved å ”gjennomlyse” hele befolkningen med dyre DNA-tester. Dette er umulig å gjennomføre. Og skal vi vurdere millioner av mutasjoner samtidig, blir det enda mer umulig.

3. Systematisk eliminasjon
Utfordringen blir enda større når vi skal hindre muterte individ i å få barn. I de fleste tillfeller vil menneskelig reproduksjon være tilfeldig, bortsett fra i noen ekstreme tillfeller der mutasjoner har ført til åpenbare genetiske svakheter. Å gjøre som Hitler eller aborttilhengere (selektiv)er ikke en effektiv måte å eliminere mutasjoner på.
Vi kan konkludere med at vi (kunstig) praktisk talt ikke kan utvelge en eneste mutasjon i den menneskelige befolkning, grunnet disse tre nevnte faktorene:
 1) Vedlikehold av befolkningsstørrelse; 2) identifikasjon av mutanter: og 3) å ekskludere mutanter fra reproduksjon.
Vil naturlig utvelgelse redde oss? Nei, naturlig utvelgelse har akkurat de samme problemene. I tillegg har vi et problem med ”utvelgelses innblanding”. Dette skjer når utvelgelse for en egenskap, blander seg borti utvelgelse for en annen egenskap. F.eks vil en ønsket egenskap, bli funnet sammen med en uønsket egenskap, i samme person. Evt. nyttige mutasjoner som blir valgt, vil også dra med seg en haug med skadelige mutasjoner.
Men ikke misforstå. Utvelgelse virker, på en begrenset måte. Naturlig utvelgelse fjerner de verste mutasjonene, hvis ikke ville vi vært degenerert og utryddet for lenge siden. Men utvelgelse er ikke en tryllestav. Ingen form for utvelgelse kan vedlikeholde (eller skape) et genom.
Utvelgelsesterskel av for mange ”moderat skadelige mutasjoner”.
Dette er de mutasjonene akkurat til venstre for ”nesten nøytral” boksen.
De har en liten, men tydelig effekt på reproduksjonspotensialet. Naturlig utvelgelse kan normalt ”se” dem, siden de pr definisjon representerer sannsynligheten for reproduksjon. Men også her har naturlig utvelgelse klare begrensninger. Eliminasjon av moderat skadelige mutasjoner, blir i høyeste grad påvirket av støy. Naturlig utvelgelse må se på de som en betydelig faktor i reproduktive muligheter. Men ”moder jord” kan ha problemer med å oppdage moderat skadelige mutasjoner. Dette er fordi at forskjellene i reproduktive egenskaper, pga disse, er veldig små i forhold til forhold til andre faktorer.
Og etterhvert som antallet moderat skadelige mutasjoner øker i befolkningen, blir hver og en av de mindre utslagsgivende for reproduksjonsmuligheter, og utvelgelsestrykket på hver av de, blir mindre og mindre, og går mot 0. For hver ny egenskap vi vil utvelge/velge bort samtidig, synker utvelgelsestrykket på hver enkel egenskap. I en befolkning som vår egen, kan vi effektivt velge bare noen hundre egenskaper (teoretisk). Noe mer en det, vil lede til opphørende utvelgelsesprosess. Når vi skal velge vekk flere moderat skadelige mutasjoner, blir de også på en måte støy for hverandre, og alle virker som ”nesten nøytrale”.  I det lange løp, trenger vi å velge bort milliarder av mutasjoner, ikke hundre.


Del 6. En nærmere titt på støy.

Genetisk entropi, del 6. En nærmere titt på støy

Problemene er mye verre en du tror!
Hvis du vil motta et radiosignal, må du begrense støy, eller atmosfæriske forstyrrelser. Hvis det er et forstyrrende signal, vil meldingen gå tapt. Hvis myndighetene ikke regulerer den tillatte frekvensen for hver radiostasjon, vil de raskt bli støy for hverandre (flere programmer på samme frekvens). Radioforstyrrelser kan komme av flere ting: Andre programmer på samme frekvens, sollys, kosmisk stråling, skyer, elektriske motorer i nabolaget, walkie-talkieer osv... Uansett innebærer støy tap av informasjon. Et svakt signal blir lettere ødelagt av støy. Et lavt signal-til-støy forhold vil alltid bety tap av informasjon. Når vi mottar signal + støy, hjelper det ikke å skru opp lyden, det bekjemper ikke støyen.
I genetikken blir ofte signal-til-støy uttrykt som ”arveegenskaper”. Arveegenskapen er den viktige forskjellen mellom genotype og fenotype (individet). Hvis en egenskap har høye arveegenskaper, vil det være enkelt å utvelge denne egenskapen. Ikke-arvelige egenskaper skyldes mer individets miljø, oppvekst osv, og er kilden til støy i utvelgelsen. F. eks er intelligens en kombinasjon av arvelige gener og miljø. Dette gjelder også høyde, vekt, hurtighet osv. Når arveegenskapen er ”1”  for en egenskap, er den egenskapen 100%  arvelig (f.eks blodtype), og ikke påvirket av miljø. Når arveegenskapen er ”0” for en egenskap (f.eks en tattovering), har den ingenting med arv å gjøre. En egenskap som høyde har arvelighet på 0.3. Det betyr at 30% av variasjonene vi ser i høyde, skyldes (velgbare) arvelige variasjoner.
Men for en kompleks egenskap som fitness, er arveegenskapene svært lave. Kanskje så lav som 0.004, og kan nå 0. Dette er fordi total fitness kombinerer alle de forskjellige typer av støy, fra alle aspektene ved individet.
Dette betyr at nesten all variasjon i individuell fitness, skyldes ikke-arvelige effekter. Lave arveegenskaper betyr at å velge vekk ”dårlige” individ, virker veldig lite på å velge vekk dårlige genom. Lave arveegenskaper nøytraliserer effekten av naturlig utvelgelse.
Hva er involvert i den ”ikke-arvelige” delen av fitness?
1. Miljømessige variasjoner (50%)
2. Miljøforandringer (25%)
3. Ikke-arvelige genetisk variasjon (25%)
Fitness har altså et signal-til-støy forhold på 1:250 (0.4%). Eller sagt på en annen måte: 99.6% av utvelgelse for fitness vil være totalt bortkastet.
Hvis vi har en egenskap, som fitness (dugelighet), som har lav arveegenskap, og vi har en art med lav fruktbarhet, som mennesket, ser vi at bare en mikroskopisk del av befolkningen kan bli brukt til effektiv utvelgelse. Hvis vi kan eliminere 16% av befolkningen, og bare 0.4% av den utvelgelsen er effektiv, da kan bare 0.07% av befolkningen bli brukt til effektiv eliminasjon. Med andre ord, mindre enn 1 av 1.000 personer er tilgjengelig for effektiv eliminasjon av alle skadelige mutasjoner, og for evt. fastsettelse av nyttige mutasjoner.
En annen kilde til støy er tilfeldig utvelgelse.
Moder jord har ikke en terskel for hvem som får reprodusere. Dette skjer stort sett helt tilfeldig. Veldig ofte reproduserer den underlegne, mens den overlegne ikke gjør det. Tilfeldig overlevelse/reproduksjon er støy. Den ”heldigste” overlever. Systematisk sortering er så og si fraværende. Dette er støy som kommer i tillegg til nevnte arvestøy over. Konsekvensene av all denne støyen er at ”nesten nøytral” boksen i grafen må utvides.

Støyproblemet resulterer i at de fleste ”utvelgelsespengene” som blir brukt er totalt bortkastet. Dette øker kostnaden for utvelgelse kraftig, og øker den begrensningen ”kostnadene” legger på et utvelgelsessenario.

La oss gå tilbake til analogien om den lille røde vognen.

Forestill deg en situasjon der vognens kvalitet, skyldes mer ”håndverksfeil” enn feil i instruksjonsboken. Da vil kvalitetskontrolløren kaste bort tiden, ved å velge ut fra ”ikke-arvelige” egenskaper.
Eller prinsessen og erten paradokset, der madrassene i tillegg er fyllt med masse klumper (i ertestørrelse).
Når vi legger til støy, blir alle disse absurde eksemplene, enda med umulig.
Når støy, naturkatastrofer og flaks/uflaks overstyrer naturlig utvelgelse, da garanterer det degenerering og evt utryddelse.

Del 7. Kan mennesket redde seg selv?

Genetisk entropi, del 7. Kan mennesket redde seg selv?

Kan menneskelig inngripen seire over denne trusselen? Kan kunstig utvelgelse (rasehygiene) eller kloning løse problemet?
Rasehygiene:
I både moderne og urgammel litteratur finner man en generel oppfatning av at mennesket degenereres. Alle kulturer har legender om forhistoriske mennesker som var smarte, mektige, og som levde lenge. Darwins bok, ”Artenes opprinnelse”, introduserte en ny ide der en sterk og kontinuerlig utvelgelse ville kunne stoppe degenereringstrenden. Darwin brukte avl på dyr og planter som eksempel. I hans bok  Menneskets avstamming”, gikk Darwin lengre, og hevdet at det er behov for ”overlegne” raser (for eks den hvite rase), som kunne erstatte ”underlegne” raser. Dette ble en forløper til moderne rasisme, som nådde et høydepunkt i Hitlers Tyskland. Før 2. verdenskrig hadde mange land, inkludert USA, et rasehygiene-program styrt av myndighetene. Dette kunne være tvungen sterilisering av de ”udugelige”, og aggressiv promotering av abort mot underklassen. Etter 2. verdenskrig ble imidlertid alle åpne diskusjoner rundt dette lagt på is.
Sett i lys av det degenererende genom, bør rasehygiene bli vurdert på nytt? Dessverre skjer dette allerede, men det er hverken moralsk eller vitenskapelig forsvarlig. Denne boken kan ikke bli brukt til å støtte rasehygiene, men tvert i mot, argumentere mot det. Rasehygienens visjon er en vrangforestilling. Ingen former for utvelgelse kan stoppe degenerering, inkludert kunstig utvelgelse, som forklart tidligere. Vi kan selvfølgelig (teoretisk) velge ut egenskaper som høyde, vekt og hudfarge, men kan aldri klare å velge ut ”overlegenhet”, da det består av tusenvis av gener, millioner av baser, støy, og en stor dose subjektivitet. Evt mulige fordeler ved kunstig utvelgelse, ville bare kunne gi en ytterst liten forbedring av noen få spesifikke egenskaper. Men genomet vil fortsette å ”ruste”, i omtrent samme tempo.
Rasehygiene er et rasistisk konsept, og har alltid vært drevet av hovedaksiomet. Rasehygiene er ikke genetisk berettiget, det er tett knyttet til autoritære styresett, og undertrykker personlige rettigheter.

Kloning:

Å klone et menneske betyr å ta en celle fra et (overlegent) individ, for så å bruke denne cellen til å lage en eller flere kopier av det individet. Når det gjelder planter, er kloning den raskeste og sikreste metoden for utvelgelse.


Når vi vet dette, er det kanskje rart at kloning av mennesker ikke har vært sterkere promotert. Men likevel, sett bort fra moralske og sosiale problemer ved kloning, vil kloning i beste fall gi en kortsiktig gevinst, men garanterer en langsiktig genetisk degenerering.

I en serie av kloner, vil mutasjoner hope seg opp over tid. Selv ved utvelgelse av de beste ”stam-klonene” i serien, vil ikke nedgangen stoppe. Det vi har lært om seksual reproduksjon i denne boken, gjelder også for kloner. Netto informasjon går ned.
Foreløbige kloningseksperiment indikerer at kloning av dyr ikke en gang kan produsere kortsiktige genetiske fordeler. Klonede dyr viser rutinemessig umiddelbare og betydelige genetiske skader.
Hvorfor?

Klonede dyr viser ofte genetiske skader som ”pre-aldring” (for tidlig aldring). Den største grunnen til dette er at mutasjoner bygger seg opp i de ”somatiske” cellene (ikke-reproduktive celler).Normale reproduktive celler er ”designet” til å gjennomgå færrest mulig celledelinger mellom hver generasjon, da det minimerer opphopningen av mutasjoner pr generasjon. Derfor har vi ”bare” 100 mutasjoner (skrivefeil) pr generasjon. For somatiske celler (inkl stamceller), er celledelingen mye hyppigere en i de normale reproduktive cellene, så mutasjonsraten er mye høyere, og øker med alderen. Når vi vokser og blir eldre, blir hver celle i kroppen vår mer og mer mutant, og unik (klone eller ei). Ca. en mutasjon pr celledeling. Derfor vil en klone alltid være ”underlegen” sitt voksne ”kilde-individ”. Klonen vil ”overta” de orginale mutasjonene til kilden, og i tillegg ”overta” aldringen fra kilden, og fortsette med sin egen aldring. F.eks hvis kilden blir klonet når han er 30 år gammel, vil klonen starte livet sitt som ”30 åring”.

Pga alt dette vil en klone kunne sammenlignes (med tanke på degenerering), med normale reproduktive individ, mange generasjoner inn i fremtiden. En klone er som en skygge av hva vi kan vente oss i fremtiden. Det går nedover, ikke oppover.
Derfor: Kloning er ikke løsningen på genetisk degenerering.

Del 8. Kan naturlig utvelgelse skape?