onsdag 6. april 2011

Genetisk entropi, del 9. Er det virkelig en nedadgående kurve?

Hvis hovedaksiomet er feil, da er vår forståelse av livets historie også feil. Hvis genomet degenereres, utvikler ikke arten seg. Det synes å være en sammenheng mellom aldringen av en art, og aldringen i et individ. Begge deler involverer opphoping av mutasjoner (både i kroppceller og reproduktive celler). I begge delene vil mutasjoner hope seg opp helt til en terskel er nådd, og ting begynner å falle sammen. Dette resulterer i en tydelig øvre rekkevidde for livslengde. Menneske har en forventet levealder på gjennomsnittlig ca 70 år, og maks ca 120 år. Men hvis søskenbarn gifter seg, vil deres barn ha en mye lavere forventet levealder. Hvorfor? Fordi innavl avdekker genetiske feil i genomet som enda ikke har ”kommet til overflaten”. Innavl er som en snik-premiære på hvor vi er på vei, som art. Innavl avslører de skjulte reservene av genetiske skader (resessive) som har hopet seg opp.
Gentiske skader resulterer i aldring, og aldring reduserer livslengden. Dette gjelder både for individet og for befolkningen. Vi kan da logisk konkludere at hvis dette er sant, da må det ha vært en tid da det var mindre skader i genomet, og derfor lengre liv, og mindre skadelige effekter av innavl. Er det noe bevis for dette?
Bibelen beskriver en begrenset tid da folk levde ekstremt lenge, og da innavl var helt godsinnet. I følge Bibelen, kunne folk i begynnelsen bli mer enn 900 år gamle! Sett fra vårt ståsted virker dette absurd. Men vårt perspektiv, og vår forståelse, er veldig begrenset. Vi vet enda ikke hvorfor de fleste pattedyr bare har en maksimal levealder på ca 20 år, mens menneske har 120 år. Selv sjimpanser har en maksimal levealder under halvparten av oss. Så hvis det ikke var noen mutasjoner i begynnelsen, ville du ikke forvente at levealderen var betydelig høyere da? Uten mutasjoner, hvorfor skulle de dø tidligere?



Hvis vi plotter inn alderen på Noas etterkommere i en graf, åpenbarer det seg en forfalls-kurve, som er nesten identisk som en biologisk ”fitness-kurve.”
Vi er nødt til å konkludere med at enten skrev forfatteren av 1.mosebok ned den faktiske nedgangen av menneskets levealder, eller fabrikerte dataene ved bruk av sofistikerte matematiske modeller. Men uten kunnskap om genetikk eller mutasjoner, hvorfor ville forfatteren vise en biologisk nedgangskurve? Den mest rasjonelle konklusjonen er at dataene er riktige, og at forventet levealder en gang var flere hundre år.
Den dårlige nyheten er at våre arter, og oss selv, er døende. Hovedaksiomet er feil. Livet går ikke opp, opp, opp. Det går ned, ned, ned.
Hva er mysteriet om genomet? Dets eksistens er dens mysterium. Informasjon og kompleksitet som overgår menneskelig fatteevne er programmert på et sted som er mindre en et usynlig støvkorn. Mutasjon/utvelgelse kan ikke engang begynne å forklare dette. Det burde være åpenbart at vårt genom ikke kan ha oppstått spontant. Det eneste alternativet er et designet genom. Er ikke det et fantastisk mysterium, som har fortjent vår betraktning?



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar